Tivolitomta: Det handler om langt mer enn én avstemning

I Sandefjords Blad 14. oktober kunne vi lese om formannskapets behandling av Tivolitomta. Ordføreren snakket om et av vår tids største prosjekter, rundt bordet ble forslaget møtt med enige nikk, mens FrPs representant ifølge avisen bidro med skeptiske skuldertrekk.

Ja, vi var kritiske. Det har vi vært lenge. Men det er en ganske omfattende politisk historie som forsvinner når uenigheten om Tivolitomta blir redusert til dette.

For Sandefjord FrP har i mange år ønsket utvikling av Tivolitomta, det har aldri vært spørsmålet. Spørsmålet har vært hvordan vi skal utvikle tomta, hva vi ønsker å oppnå, og hvilken rolle kommunen skal ha.

Vi ønsket en annen vei fra starten

Vårt utgangspunkt har vært at kommunen skal legge tydelige premisser for utviklingen, bruke sin myndighet til å sikre kvalitet og deretter selge tomta til en privat aktør som kan stå for gjennomføringen.

Kommunen er planmyndighet. Det gir oss mulighet til å stille krav og legge rammer for utviklingen. Vi trenger ikke være eiendomsutvikler for å ha ambisjoner for sentrum.

Derfor var vi også kritiske til at kommunen skulle bruke penger på å utarbeide en omfattende områdeplan, fremfor å invitere profesjonelle aktører til å komme med forslag innenfor kommunens rammer.

Da områdeplanen ble vedtatt, stemte vi imot.

Ikke fordi vi ønsker at Tivolitomta skal bli liggende ubrukt, men fordi vi mener planen ikke utnytter mulighetene som ligger i denne sentrale tomta. Etter vårt syn legger den opp til et ganske ordinært nytt kvartal, med tett bebyggelse og bygg på opptil 11 etasjer. Vi etterlyste også vurdering av andre løsninger, blant annet lavere bebyggelse og mer spennende bruk av tak og utearealer.

Dette er en av de viktigste tomtene i Sandefjord sentrum. Da må det være lov å spørre om vi virkelig har fått fram de beste alternativene.

KI-illustrasjon. Hvor man bruker taket som en del av prosjektet. Man kan tenke litt nytt og spennende.

Fra planmyndighet til eiendomsutvikler

Deretter kom spørsmålet om hvordan utviklingen skulle organiseres.

Flertallet valgte å gå videre med en modell der kommunen skal eie et utviklingsselskap sammen med en privat aktør.

Kommunen skal altså ikke bare legge rammene for prosjektet. Vi skal også være kommersiell medeier.

Det er et prinsipielt veivalg.

Vi har gjennom flere politiske behandlinger stilt spørsmål om den økonomiske risikoen, kommunens rolle og hvordan dette samarbeidet faktisk skal fungere.

Hva skjer dersom prosjektet blir dyrere enn planlagt? Hva dersom boligmarkedet endrer seg? Kan kommunen bli bedt om å tilføre mer kapital? Hvordan kommer vi oss ut av samarbeidet dersom det ikke fungerer? Og hvem bestemmer når to eiere med 50 prosent hver er uenige?

Dette er ikke spørsmål vi har funnet på i etterkant av den siste avstemningen. Vi tok opp den økonomiske risikoen allerede i februar, og i september skrev vi om utfordringene som oppstår når kommunen skal sitte på begge sider av bordet.

Hvem holder egentlig på rattet?

Høyre og ordfører Bjørn Ole Gleditsch har vært opptatt av at kommunen skal beholde styringen over utviklingen. Vi forstår ønsket om å påvirke et så viktig prosjekt. Men det er nettopp her vi mener vi må skille mellom politisk styring og styring gjennom et selskap.

Når kommunen eier 50 prosent sammen med en privat aktør, kan vi ikke uten videre bestemme alene. Da blir selskapets vedtekter, organisering og ikke minst aksjonæravtalen avgjørende.

En aksjonæravtale kan regulere mange viktige spørsmål. Men den erstatter ikke kommunestyrets ordinære politiske styring, og den fjerner heller ikke motsetningene som kan oppstå mellom to eiere med forskjellige interesser.

Vi har derfor etterlyst svar på hvem som får avgjørende innflytelse, hvilke beslutninger som krever enighet, hvordan uenighet skal løses, og hvilke økonomiske forpliktelser kommunen kan påta seg.

For det er forskjell på å holde i rattet selv og å inngå en avtale med noen andre om hvordan rattet skal brukes.

Høyres eget forslag viser hvor komplisert dette er

Det var derfor interessant at Høyre i den siste behandlingen la fram et omfattende forslag med føringer for det videre arbeidet, politisk involvering og oppfølging.

Det er bra at disse spørsmålene blir tatt på alvor. Men det gir også grunn til ettertanke.

Når flertallet ser behov for så mange presiseringer og mekanismer for å sikre kommunestyrets involvering, viser det at styringen av prosjektet ikke er så enkel som det kan høres ut når vi snakker om å beholde kontrollen.

Det betyr ikke at Høyre er enig med FrP om risikoen eller om hvilken modell som bør velges.

Men det viser at det finnes reelle spørsmål om hvordan kommunen skal sikre innflytelse når prosjektet organiseres gjennom selskaper og avtaler.

Og da mener vi det er helt legitimt å stille det grunnleggende spørsmålet:

Hvorfor velger vi en modell som gjør den direkte politiske styringen mer komplisert, når ønsket nettopp er å beholde kontrollen?

Kommunen skal også kunne si nei

Det er enda en side ved dette som bekymrer oss.

Sandefjord kommune skal fortsatt være planmyndighet. Vi skal behandle saker, gjøre vurderinger og fatte vedtak ut fra det vi mener er riktig for byen og innbyggerne.

Samtidig skal kommunen eie halvparten av et selskap som har økonomiske interesser i prosjektet. Hva skjer dersom kommunen senere, i rollen som offentlig myndighet, mener det er riktig å fatte et vedtak som ikke gagner utviklingsselskapet?

Planmyndigheten kan ikke avtales bort. Men det betyr ikke at økonomiske forpliktelser i et selskapsforhold er uten betydning. Det er derfor vi har vært opptatt av at vi må forstå både aksjonæravtalen, mulige konflikter mellom eierne og de økonomiske konsekvensene før kommunen binder seg.

Dette er ikke motstand mot utvikling. Det er spørsmål om ryddig rollefordeling og ansvarlig forvaltning av fellesskapets verdier.

Vi er ikke uenige om at sentrum skal utvikles

Ordføreren har rett i at Sandefjord trenger et levende og attraktivt sentrum. Vi trenger boliger, arbeidsplasser, aktivitet og gode møteplasser. Det ønsker også FrP.

Men et felles mål betyr ikke at alle virkemidler er like gode. Vi har vært uenige i at kommunen skulle bruke penger på områdeplanarbeidet. Vi har vært uenige i den vedtatte områdeplanen. Og vi er uenige i at kommunen nå skal gå inn som medeier i et omfattende eiendomsprosjekt. Det er en sammenheng i disse standpunktene.

Vårt alternativ har hele tiden vært at kommunen setter tydelige rammer og selger tomta til en privat utvikler. Da kan kommunen fortsatt ivareta hensynet til byutvikling gjennom planverket og de føringene som lovlig kan knyttes til salget, uten samtidig å påta seg rollen som kommersiell medeier.

Vi registrerer at vi står i mindretall. Det er en del av demokratiet, og det har vi ingen problemer med.

Men det er også en del av demokratiet å stille kritiske spørsmål når flertallet velger en modell som kan få langsiktige økonomiske konsekvenser. Når Tivolitomta omtales som et av vår tids største prosjekter, fortjener innbyggerne å forstå mer enn hvem som nikket rundt bordet og hvem som var skeptisk.

De fortjener å forstå hvilke veivalg som er gjort, hvilke alternativer som er foreslått, og hvilken risiko kommunen velger å ta.

For Sandefjord FrP har aldri sagt nei til å utvikle Tivolitomta. Vi har sagt nei til at kommunen må bli eiendomsutvikler for å få det til.

Cathrine Andersen Sandefjord FrP