Hvem holder egentlig i rattet når kommunen bare eier halvparten?

Svar til Peder Sunde (V) og Henriette Elnan Steinsholt (H)

Peder Sunde og Henriette Elnan Steinsholt svarer på mine innlegg om Tivolitomta med at fellesskapet må holde i rattet. De mener derfor at kommunen bør eie 50 prosent av et utviklingsselskap sammen med en privat aktør. Det er et politisk standpunkt de selvsagt må få ha.

Men jeg savner fortsatt svar på det jeg faktisk har tatt opp.

Og jeg reagerer på måten de beskriver kommunens rolle som planmyndighet.

For det er forskjell på å være uenig om hvordan Tivolitomta skal utvikles, og å gi inntrykk av at kommunen mister muligheten til å styre arealbruken dersom tomta selges.

Kommunen mister ikke planmyndigheten ved et salg

Sunde og Steinsholt skriver at en planmyndighet bare kan svare på det andre foreslår. De trekker også frem at en privat kjøper kan søke om omregulering. Ja, selvfølgelig kan en privat grunneier foreslå omregulering. Men det er da ikke grunneieren som bestemmer om forslaget skal vedtas.

Det er kommunen.

Kommunen kan selv utarbeide reguleringsplaner, fastsette arealformål og bestemmelser og avgjøre om foreslåtte endringer skal vedtas. En privat eier kan ikke uten videre bygge noe annet enn det gjeldende regulering tillater. Dette er helt grunnleggende.

Og det er nettopp derfor jeg reagerer på fremstillingen deres, særlig når en av avsenderne leder hovedutvalget som arbeider med miljø og plansaker.

For Sandefjord FrP har aldri foreslått å selge Tivolitomta uten føringer. Jeg skrev uttrykkelig at kommunen bør legge tydelige premisser for utviklingen, bruke sin myndighet til å sikre kvalitet og deretter selge tomta til en privat aktør som kan stå for gjennomføringen. Det er denne modellen de må argumentere mot. Ikke en forestilling om at kommunen selger tomta og deretter bare kan håpe på det beste.

Vi har erfaring med hvor stor makt kommunen faktisk har

Det er heller ikke slik at vi mangler erfaring med hvor avgjørende kommunens planmyndighet kan være for private utviklingsprosjekter.

Carlsen kvartalet er et eksempel det er verdt å minne om. Der ble ikke det planlagte utviklingsprosjektet realisert, reguleringsplane ble sendt frem og tilbake mange ganger, noe som endte ut i at kommune utløste festekontraken og kompenserte tiltakshaver, jeg mener det kostet kommunen rundt 11. millioner kroner. I dag brukes arealet til parkering.

Den saken viser i hvert fall at forholdet mellom private utviklingsønsker og kommunale planbeslutninger kan få store konsekvenser for hva som faktisk blir bygget. Derfor blir det merkelig å fremstille kommunen som nærmest maktesløs dersom en privat aktør overtar Tivolitomta. Selvfølgelig har kommunen betydelig myndighet over arealbruken, uavhengig av hvem som eier grunnen.

Tre styremedlemmer er ikke det samme som politisk styring

Men la oss gå til det spørsmålet jeg fortsatt savner et ordentlig svar på. Flertallet ønsker at kommunen skal eie 50 prosent av et utviklingsselskap sammen med en privat aktør. Selskapet skal ha et styre. Kommunen skal etter den foreslåtte modellen oppnevne tre styremedlemmer som ikke er politikere.

Hvordan mener Sunde og Steinsholt at kommunestyret da skal ha hånden på rattet?

Et styremedlem i et aksjeselskap er ikke en politisk representant som kan instrueres fra kommunestyresalen. Styret har et selvstendig ansvar etter aksjeloven.

Kommunen kan utøve eierinnflytelse gjennom generalforsamlingen, vedtektene og aksjonæravtalen. Men med 50 prosent eierskap kan vi ikke automatisk bestemme alene.

Så hvem skal egentlig avgjøre hvilken retning utviklingen tar? Hva skjer dersom den private eieren ønsker én løsning og kommunen ønsker en annen? Hvilke beslutninger kan kommunen fatte alene, og hvilke krever enighet? Og hva skjer dersom styret mener at hensynet til selskapets økonomi tilsier en annen løsning enn den kommunestyret politisk ønsker?

Det er konkrete spørsmål. De fortjener konkrete svar.

Å gjenta at fellesskapet skal holde i rattet, er ikke det samme som å forklare hvordan styringen faktisk skal fungere.

Å kunne si nei er ikke det samme som å kunne bestemme

Det er mulig å avtale at bestemte beslutninger krever enighet mellom eierne. Det kan gi kommunen en viktig mulighet til å stanse utvikling den ikke ønsker. Men det er en vesentlig forskjell på å kunne stoppe en beslutning og å kunne gjennomføre sin egen. Dersom kommunen og den private eieren ikke blir enige, kan resultatet bli at prosjektet stopper opp.

Da har vi ikke nødvendigvis beholdt styringen. Vi har etablert et samarbeid der begge parter kan være avhengige av den andres samtykke. Og mens vi diskuterer oss frem til en løsning, er kommunen fortsatt medeier og eksponert for den økonomiske risikoen som følger av prosjektet.

Det er denne forskjellen mellom innflytelse og faktisk kontroll jeg mener flertallet må forklare.

De bekrefter flere av bekymringene våre

Sunde og Steinsholt erkjenner selv at kommunen kan bli bedt om å tilføre mer kapital, at eierne kan bli uenige, og at prosjektet kan bli dyrere enn planlagt. De viser til at det skal utarbeides risikoanalyser og avtaler som skal regulere slike situasjoner.

Det er bra at spørsmålene tas på alvor.

Men hvorfor var det nødvendig med så omfattende presiseringer dersom modellen allerede sikret den kontrollen flertallet har vært så opptatt av? Og hvorfor blir kommunens dobbeltrolle fortsatt stående ubesvart?

Kommunen skal være offentlig planmyndighet, samtidig som den skal eie halvparten av et selskap med økonomiske interesser i den samme tomta. Hva skjer dersom kommunen som planmyndighet mener det er riktig å fatte et vedtak som ikke gagner selskapets økonomi?

En aksjonæravtale kan ikke sette plan og bygningsloven til side. Kommunen må fortsatt kunne gjøre selvstendige vurderinger som offentlig myndighet. Det er en viktig prinsipiell problemstilling, ikke bare et spørsmål om økonomiske beregninger.

Vi ønsker utvikling, men ikke for enhver pris

Sunde og Steinsholt mener den største risikoen er å selge Tivolitomta.

Det må de gjerne mene. Men da må de også forklare hvorfor risikoen ved salg er større enn risikoen ved å binde kommunen til et kommersielt utviklingsselskap med en likeverdig privat eier.

Vi har aldri påstått at en reguleringsplan kan tvinge en privat grunneier til å bygge på et bestemt tidspunkt. Men et kommunalt eierskap på 50 prosent gir heller ingen automatisk garanti for fremdrift. Også en privat medeier vil måtte ta hensyn til markedet, lønnsomheten og egen økonomi.

Sandefjord FrP ønsker utvikling av Tivolitomta. Vi ønsker et attraktivt sentrum med aktivitet, arbeidsplasser og gode møteplasser. Uenigheten handler om hvordan vi skal få det til, og hvilken økonomisk risiko fellesskapet skal påta seg.

Vårt alternativ er at kommunen setter tydelige rammer, bruker sin myndighet som planmyndighet og selger tomta til en privat utvikler. Da kan vi stille krav til utviklingen uten samtidig å bli kommersiell medeier.

Sunde og Steinsholt avslutter sitt innlegg med at vårt alternativ er å selge bilen og håpe at sjåføren kjører dit vi ønsker.

Men kommunen gir ikke fra seg trafikkreglene fordi bilen får en ny eier. Og dersom vi først skal bruke bilbildet, vil jeg gjerne vite hvem som faktisk bestemmer kjøreretningen når kommunen og en privat aktør eier bilen sammen, mens et selvstendig styre sitter bak rattet.

Det er fortsatt ingen som har forklart meg hvordan 50 prosent eierskap gir kommunestyret den kontrollen flertallet lover innbyggerne.

Og før kommunen binder fellesskapets verdier og økonomi til dette samarbeidet, mener jeg det er et helt rimelig spørsmål å kreve svar på.