Når kommunen sitter på begge sider av bordet

Tivolitomta skal utvikles, den vedtatte områdeplanen ligger til grunn, det har et bredt flertall sørget for. (Ikke FrP) Men spørsmålet vi bør stille nå er ikke bare hva som skal bygges.

Det handler om noe langt mer grunnleggende: Hvilken rolle skal Sandefjord kommune egentlig ha?

Kommunestyret (uten FrP) har vedtatt at kommunen skal etablere et felles utviklingsselskap med en privat aktør. Kommunen skal eie 50 prosent. Den private aktøren skal eie 50 prosent. Tomten skal selges inn i selskapet. Selskapet skal utvikle området videre ved hjelp av egenkapital og lån.

Dermed skjer det noe prinsipielt viktig.

Kommunen går fra å være grunneier og offentlig myndighet til også å bli kommersiell medeier i et eiendomsutviklingsselskap. Det er her jeg mener vi må stoppe opp, for hva skjer når disse rollene møtes?

Kommunen skal fortsatt behandle plansaker. Kommunen skal fortsatt ivareta innbyggernes interesser. Kommunen skal fortsatt kunne si ja og nei som offentlig myndighet. Samtidig vil kommunen eie halvparten av et selskap som har en økonomisk interesse i at prosjektet lykkes. Det er to forskjellige hatter og de må ikke blandes.

Hvem har egentlig hånden på rattet?

Det er lett å si at kommunen beholder kontroll fordi vi eier 50 prosent. Men 50 prosent eierskap betyr også at noen andre eier de andre 50 prosentene.

• Hva skjer når partene er uenige?

• Hvem får styreleder?

• Har styreleder dobbeltstemme?

• Hvilke beslutninger krever enighet?

• Hva skjer dersom den private partneren vil selge seg ut?

• Hva skjer dersom prosjektet trenger mer kapital?

• Kan kommunen bli bedt om å skyte inn mer penger, gi lån eller på annen måte bidra økonomisk?

• Og hva skjer dersom kommunen sier nei?

  
  

Dette er ikke detaljer som kan ryddes opp i senere. Det er nettopp slike spørsmål en aksjonæravtale skal håndtere.

Så kommer spørsmålet jeg mener er enda viktigere

Hva skjer dersom Sandefjord kommune senere, som offentlig myndighet, fatter et vedtak som går på tvers av de kommersielle interessene til selskapet kommunen selv eier halvparten av?

Kommunens planmyndighet kan ikke bindes bort gjennom en avtale, det er viktig. Men det betyr ikke automatisk at den økonomiske siden av en avtale er uten betydning.

Departementet har tidligere slått fast at kommunens myndighet til å omregulere eller la være å regulere ikke kan bindes gjennom avtaler. Samtidig har departementet pekt på at kommunen under visse omstendigheter kan ha påtatt seg privatrettslige forpliktelser som kan få økonomiske konsekvenser dersom forutsetningene senere endres.

Derfor må vi vite hva vi skriver under på før og ikke etterpå.

Kommunen er ikke bare en investor

Et privat eiendomsselskap har én rolle. Sandefjord kommune har mange.

Vi skal drive skoler.

Vi skal sørge for gode helse og omsorgstjenester.

Vi skal vedlikeholde veier og kommunale bygg.

Vi skal være planmyndighet.

Vi skal forvalte fellesskapets penger.

Og nå skal kommunen samtidig være medeier i et stort eiendomsutviklingsprosjekt.

Da holder det ikke å si at modellen skal gi god risikostyring. Vi må vite hva risikoen faktisk er.

Jeg vil vite hvor grensen går

Før kommunen binder seg videre mener jeg noen spørsmål må få tydelige svar.

Hva er det maksimale beløpet Sandefjord kommune kan tape eller bli forpliktet til å tilføre?

Kan kommunen bli bedt om ytterligere kapital dersom prosjektet blir dyrere enn planlagt?

Hvilke økonomiske konsekvenser kan oppstå dersom kommunen senere fatter vedtak som offentlig myndighet som selskapet mener svekker prosjektet?

Hvordan løses en fastlåst konflikt mellom to eiere som begge har 50 prosent?

Og ikke minst:

Hvordan sikrer vi at Sandefjord kommune alltid står helt fritt til å fatte de vedtakene vi mener er riktige for Sandefjord, uten at hensynet til vår egen økonomiske interesse i utviklingsselskapet påvirker vurderingen?

Det er innbyggernes verdier vi forvalter

Sandefjord FrP er ikke mot utvikling av Sandefjord, tvert imot. Vi ønsker aktivitet, boliger, arbeidsplasser og et levende sentrum. Men utvikling og økonomisk ansvar må gå hånd i hånd. Når kommunen går inn i et kommersielt samarbeid med en privat aktør, er det ikke politikernes egne penger som settes i spill. Det er fellesskapets, da skal vi stille de vanskelige spørsmålene og da skal vi forstå risikoen. Vi skal også vite hvordan vi kommer oss ut dersom samarbeidet ikke utvikler seg slik man håpet.

For meg handler dette til slutt om noe ganske enkelt:

Kommunen skal kunne styre Sandefjord på vegne av innbyggerne. Den skal aldri komme i en situasjon hvor rollen som medeier gjør det vanskeligere å gjøre nettopp det.