Et svar på spørsmål jeg aldri stilte?

Det begynner å bli en tradisjon at Arbeiderpartiets Jens Christian Vik ivrer etter å motsi mine innlegg. Problemet er at han også denne gangen, i stor grad svarer på noe annet enn det jeg faktisk skrev.

Han åpner med å spørre om vi også bør være bekymret dersom bergensere en dag finner ut at de kan stemme samlet. Det er jo litt artig. Min far er bergenser og halve slekten min bor i Bergen, så dersom jeg skulle lagt samme terskel for krenkelse til grunn som ofte brukes i innvandringsdebatten, kunne jeg kanskje følt meg både stigmatisert og mistenkeliggjort.

Men spøken illustrerer egentlig problemet.

Jeg mistenkeliggjør ikke mennesker fordi de er muslimer, jeg har ingen problemer med at mennesker tror på islam. Religionen i seg selv er ikke poenget.

Som nesten 50% av befolkningen er jeg skeptisk til høy innvandring fra land vi over tid har hatt problemer med å integrere. Ikke fordi menneskene er mindre verdt, men fordi det er naivt å late som om kultur, utdanning, religion og samfunnssyn ikke påvirker hvor enkel integreringen blir.

Men Vik synes samtidig å bygge på et motsatt premiss: Bare vi integrerer godt nok vil forskjellene gradvis forsvinne og alle bli en del av det samme kulturelle og politiske fellesskapet. Som om vårt levesett er idealet for alle i hele verden?

Jeg håper han får rett, men det må være lov å spørre hva vi gjør dersom han ikke får det.

Vik velger i stedet å flytte debatten over på eldrebølgen. Han spør hvem som skal jobbe, skape verdier og finansiere velferden når vi blir flere eldre.

Det er et viktig spørsmål, men en annen debatt.

Vik velger likevel å svare selv.. flere i arbeid, flere inn i fellesskapet og tydeligere krav. Det høres jo fornuftig ut, men hva er det AP faktisk skal gjøre annerledes nå?

Norsk, arbeid, introduksjonsprogram, har vært integreringspolitikk i flere tiår. Likevel viser regjeringens egen Perspektivmelding fortsatt betydelige forskjeller i sysselsetting mellom enkelte innvandrergrupper og resten av befolkningen.

AP sier samtidig at Norge ikke skal ta imot flere enn vi klarer å integrere. Da må det være lov å spørre hvor den grensen går? Hvordan avgjør AP når absorberingskapasiteten er nådd?

For selv om regjeringen har gjennomført enkelte innstramminger, består hovedsystemet.

Hvis svaret på dagens integreringsutfordringer fortsatt er de samme virkemidlene vi har brukt i flere tiår, er det rimelig å spørre hvorfor Vik mener resultatet skal bli vesentlig annerledes.

Det holder ikke å si at integreringen skal lykkes, Vik må også kunne forklare hva vi gjør dersom den ikke gjør det.

Årets Nasjonalbudsjett viser at økt eller redusert forsørgelsesbyrde ved innvandring avhenger av yrkesdeltakelsen blant dem som kommer. Det er altså ikke antallet mennesker som finansierer velferden, det er hvor mange som faktisk jobber, hvor mye de jobber og hvor produktive de er.

En 25 år gammel sykepleier som går rett inn i full jobb er noe helt annet enn en 40 åring med lite eller ingen skolegang. Begge teller som én innbygger, men de representerer to helt forskjellige regnestykker for velferdsstaten, og den demografien Vik vil diskutere. 

Vi kan heller ikke ignorere at de vi bosetter også blir gamle. De skal også ha pensjon, helsetjenester og eldreomsorg, så innvandring opphever ikke antall eldre.

Det merkelige er derfor at Vik mener det er ansvarlig å planlegge for demografien i 2035 når temaet er eldre, men omtaler spørsmål om langsiktige konsekvenser som spekulasjoner?

Vi har allerede tiår med erfaring å se tilbake på. Den viser betydelige forskjeller i sysselsetting, inntekt og levekår, og vi har fortsatt utfordringer med blant annet utenforskap og negativ sosial kontroll. Vi kan altså legge empiri til grunn. Skal vi da behandle spørsmål om den videre utviklingen som spekulasjon, når dagens situasjon nettopp er resultatet av politikken som er ført?

Og hvorfor er den ene demografiske utviklingen noe vi skal planlegge for, mens den andre ikke skal diskuteres?

Jeg har aldri hevdet at muslimer kommer til å stemme samlet, danne et parti eller at integreringen nødvendigvis vil mislykkes.

Jeg spør hva som kan skje dersom integreringen ikke går slik vi håper, og Vik svarer med «integrering, ikke mistenkeliggjøring».

Men integrering er ikke svaret på spørsmålet, det er resultatet vi håper å oppnå.

Det interessante spørsmålet er fortsatt hva vi gjør dersom resultatet forblir et annet.