Hva er det som skjer i skolen og hvem tar ansvaret

Jeg ble mildt sagt frustrert når jeg leste artikkelen i på SB.no tirsdag 3. februar.

Når vold og alvorlige trusler i skolen omtales som lav alvorlighetsgrad, er det grunn til å stille noen helt grunnleggende spørsmål. Ikke bare om språkbruk, men om retning, ansvar og grenser.

Hva er det egentlig som skjer når elever slår ansatte i ansiktet og truer med å drepe medelever. Når dette skjer i skolen, er det ikke bare en enkelthendelse. Det er et tegn på at noe er alvorlig galt.

Er dette akseptabelt i norsk skole? Er det virkelig slik vi har bestemt oss for at skolehverdagen skal være for elever og ansatte? Og når ble det normalt å forklare bort vold og trusler i stedet for å reagere tydelig?

Skolen har et ansvar for læring og trygghet. Kommunen har et ansvar som skoleeier. Men foreldrene har også et ansvar. Oppdragelse starter ikke i klasserommet. Den starter hjemme. Respekt for voksne, grenser for adferd og forståelse for konsekvenser er ikke noe skolen alene kan lære bort.

Når elever utøver vold eller kommer med alvorlige trusler, må vi tørre å stille spørsmålet om hvor de voksne er. Hvor er foreldrene når grenser brytes gang på gang. Hvor er ansvaret for å følge opp egne barn før situasjonene blir så alvorlige.

I Sandefjord FrP mener vi at trygghet i skolen må tas på alvor. Det betyr tydelige grenser, klare reaksjoner og ansvar på alle nivåer. Det betyr å bygge laget rundt eleven, men også å stille krav. Omsorg uten grenser er ikke omsorg. Det skaper utrygghet for alle andre.

Vi kan ikke akseptere at vold og trusler normaliseres eller forklares bort. Det er urettferdig overfor elever som kommer på skolen for å lære. Det er uholdbart for ansatte som skal gjøre jobben sin. Og det er et svik mot foreldre som forventer at skolen er et trygt sted.

Sandefjord skal være en kommune der barn lærer, ikke frykter. Der ansatte opplever støtte, ikke bagatellisering. Da må vi tørre å være ærlige om hva som skjer, stille krav til både system og foreldre, og si tydelig ifra når grenser er brutt.

Spørsmålet er ikke om dette er vanskelig. Spørsmålet er om vi har vilje til å ta ansvar før det går enda lenger.

Så vet jeg at det er en betydelig innsats for å skape en trygg skole og skape gode rammer rundt elevene. Det er igangsatt mange tiltak og det er nå bevilget mer penger til å bygge laget rundt eleven (16 millioner mer i 2026 og 16 millioner i 2027)

Men har vi egentlig kommet dit at tiden er innen for å vurdere en egen skole for de barn og unge som utøver mobbing, trusler og vold? Jeg spør, for vi oppnår jo ikke det vi ønsker selv om innsatsen øker.

Vi har et ansvar for det store flertallet som ønsker å lære, som vil være på en skole med trivsel og trygghet. Lærere fortjener en arbeidsdag hvor man kan utøve det man faktisk har tatt utdanning til, de skal også få oppleve trygghet og ha ro til å lære bort.

Eller skal vi bare fortsette å føre avvik?