Norge forventer å måtte bosette i underkant av 19 tusen flyktninger i 2025. Sandefjord er forspurt om å bosette 90 personer. Ikke overraskende vedtok formannskapet å følge innstillingen i møte 21.januar. Sandefjord FrP sitt forslag om å sette bosetting på vent, fikk tradisjon tro, kun FrP sin stemme . Endelig vedtak gjøres av kommunestyret 6. februar. Flere partier argumenterer for solidaritet og moralsk ansvar, så la oss utforske det litt nærmere.
For å legge premisset for debatten, må vi ta med oss noen formelle fakta, og noe statistikk - som de folkevalgte er genuint opptatte av i alle andre saker som behandles, men som ignoreres i sin helhet når bosetting skal vedtas.
Statistisk sett har politikken som er ført - frem til nå, bidratt til å integrere i underkant 50% av de som bosettes. Resten sliter med å finne sin plass i samfunnet, og ender opp med å måtte forsørges av felleskapet via sosiale ytelser. Det gjelder også for de som kommer på grunnlag av familiegjenforening.
Sandefjord er en lavinntekt kommune. Sandefjord ligger et par prosent under gjennomsnittet på landsbasis (skatteintekter) så vi må få “sosialhjelp” fra rike kommuner, (inntektsutjevning) mens kommunens eget sosialbudsjett nå har passert 100 millioner med god margin.
De folkevalgte vil hevde at integreringstilskuddet dekker kommunens kostnader for de vi bosetter - noe de isolert sett har rett i. Men dette er også penger som er betalt inn i skatt fra landets innbyggere, og de dekker kun for perioden noen er inne under introduksjonsprogrammet. Men Sandefjord FrP er også opptatt av hva som skjer når introduksjonsperioden er over?
Sandefjord FrP spurte om dette i en interpellasjon i feb. 2024, ordfører kunne da ikke svare opp hva det faktisk betyr for kommunens bæreevne, selv om det norske asylsystemet er bygget på at de som bosettes vil være integrerte, og i stand til å livnære seg selv etter 5 år. Gitt at under halvparten kommer i arbeid eller utdanning, medfører det et økende økonomisk ansvar for kommunen hvert eneste år. I “alle” andre saker som behandles av kommunestyret - som har en kostnad - er ordfører rask til å peke på “uansvarlig politikk” dersom det ikke kan vises til inndekning for det som vedtas. I denne saken får vi altså ikke vite hvilke økonomiske forpliktelser kommunen tar på seg, om vi vedtar det antallet som Imdi har forespurt.
På tross av at vi ikke vet, så fortsetter vi hvert år å “importere” fattigdom, med kun “solidaritet” som argument?
Vi kan dra en parallell til bare en av mange utfordringene vi står ovenfor som samfunn.
Det sitter i dag ca. 250 barn med livet på hold, i påventa av et (foster)hjem. Disse barna lever i en konstant usikkerhet, uten å få den trygghet og stabilitet vi andre tar for gitt. Hvor er det solidariske og moralske ansvaret for dem?
En mulig forklaring er at bosetting er et kommunalt ansvar, mens det å påta seg omsorgen for et barn blir for nært og personlig for mange av oss. Personlig innsats og oppofrelse kreves ikke når flyktninger skal bosettes, vi “betaler” noen andre for det ansvaret - dog uten å vite konsekvensene.
Bør vi ikke, på et generelt grunnlag, stille oss spørsmålet: Hvem har vi størst ansvar for – de som allerede er her og trenger oss, eller de som kommer utenfra? Og det gjelder ikke bare disse barna, vi har 200 tusen i helsekø, en uverdig eldreomsorg, økende kriminalitet, hundrevis av tidligere bosatte står fortsatt utenfor felleskapet bare i Sandefjord, for å nevne noe. Felles for alt er at de må løses med den samme pengesekken.
Hva ligger da egentlig bak den ukritiske motivasjonen for å ta imot flyktninger?
Er det et genuint ønske om å hjelpe, eller er det fordi vi vil fremstå som gode og moralske mennesker? Hvis vi virkelig vil hjelpe, hvorfor gjør vi ikke mer for de som virkelig trenger oss, i vårt eget samfunn?
Det er på ingen måte et argument for å vende ryggen til mennesker på flukt, mer en oppfordring til å reflektere over hvordan vi prioriterer et begrenset sett med ressurser. Hvor er logikken bak - å stadig åpne dørene for flere, når vi vet vi kun klarer å hjelpe halvparten av dem? Hvordan kan vi som samfunn rettferdiggjøre å prioritere så mye ressurser på nye utfordringer, før vi evner å hjelpe de som står rett foran nesen vår?
Det er på høy tid å stille noen ubehagelige spørsmål til de “solidariske” politikerne, om hva de er villige til å kutte - i innbyggernes tjenestetilbud, for å sikre inndekning på gjennomføringen av “uansvarlig politikk” …for å sitere ordfører.
コメント