Hvor er livets skole i norsk skole?

Norge er veldig flinke til å bruke mye penger og mye energi på norsk skole. Spørsmålet er bare hva vi får ut av det.

Min generasjon går to år lenger på skolen enn det foreldrene våres gjorde, allikevel tror jeg mange unge sitter igjen med den samme følelsen. Vi har fått mer undervisning, men ikke blitt smartere. Ikke blitt klokere. Nasjonale prøver støtter den følelsen, der vi scorer dårligere enn før. Spesielt i helt grunnleggende ferdigheter, som lesing, skriving og regning. Så hvis elevene på to ekstra år ikke har blitt bedre, hva har vi fylt hodene deres med da?

Det er hit jeg vil, nemlig til innholdet. For enten har elevene blitt dummere, eller så har undervisningen blitt dårligere. Jeg er helt sikker på at vi står ovenfor det siste.

For vi har vesentlig hendelser i livene våre vi vet alle skal gjennom, som vi lærer svært lite av eller ingenting om i skolen.

Forestill deg du er rykende fersk ut av din valgte utdanning, og starter i jobb. På jobben ber sjefen din deg ta en snarvei i arbeidet. Kanskje han vil du skal jobbe flere timer. Gjøre noe halvveis. Ber deg om å gjøre noe du ikke egentlig skal, rett og slett fordi du er ung og du vet ikke bedre. Disse historiene leser vi om hele tiden, og det er ikke så rart. Undervisning i grunnleggende rettigheter i arbeid er alt fra halvhjertet til totalt fraværende i skolen, med mindre man henter inn eksterne. Dette til tross for at vi alle har en forutsetning om at alle skal jobbe etter endt skolegang. Det er merkelig.

Vi kan gå videre, til den neste store fasen av livet: Boligkjøp. Men så var det dette lånet, hvordan fungerer det? Hvordan håndterer man egen økonomi? Hva gjør jeg på en visning? Hvordan fikser jeg og tar vare på helt grunnleggende ting hjemme?

Det er her livets harde skole kommer inn, der man lærer resten. Men et premiss i norsk skole er jo at det skal forberede elevene på framtida. Da må vi ha læreplaner som inkluderer det helt vesentlige alle skal igjennom. Og det gjør det ikke i dag.

Vi må ta et oppgjør med hva vi trenger i læreplanen, og minst like viktig: hva vi ikke trenger. Å lære alle om alt vanner ut de egenskapene vi faktisk må ha når vi reiser oss fra skolebenken.

Hvis vi ikke bryr oss om hva vi fyller skolen med, hvorfor skal elevene gjøre det?

Jeg tror vi kan lære om viktigere ting enn det latinske navnet på blomster og “Fuglane” av Tarjei Vesaas.