Politisk behandling handler om mer enn å telle saker

Erling Fredrik Sørhaug (H), leder av hovedutvalget for helse, sosial og omsorg, har svart på mitt innlegg om hvem som egentlig skal bestemme i Sandefjord. Det setter jeg pris på, for dette er nettopp en diskusjon jeg mener vi folkevalgte bør ta når delegeringsreglementet nå skal behandles.

Når jeg leser svaret hans, sitter jeg likevel igjen med et spørsmål:

For jeg har aldri argumentert for at politikerne skal overta administrasjonens jobb. Jeg har heller ikke sagt at alle løpende, praktiske eller faglige avgjørelser skal innom et politisk møte.

Spørsmålet mitt var et annet:

Hvor går grensen mellom administrasjon og politikk, og er vi sikre på at saker som innebærer reelle politiske valg faktisk kommer til politisk behandling?

Derfor er det interessant at vi egentlig ser ut til å være enige om ganske mye.

Kommunestyret er kommunens øverste organ. Det er kommunestyret som bestemmer hvilken myndighet som skal delegeres videre. Og kommunens delegeringsreglement slår fast at hovedutvalgene har vedtaksmyndighet i prinsipielle saker innenfor sine ansvarsområder og innenfor vedtatte plan og budsjettrammer.

Nettopp derfor er gjennomgangen av delegeringsreglementet viktig.

Det vises til at HSO har behandlet 48 politiske saker hittil i år. Det kan høres mye ut. Men antall saker forteller ikke nødvendigvis hvor stor politisk innflytelse et utvalg faktisk har.

Ser vi på sakslistene, finner vi blant annet godkjenning av nøkkeltall, årsrapporter, rapportering på tidligere vedtak og en rekke salgs og skjenkebevillinger.

Samtidig finner vi selvfølgelig også viktige politiske saker. Vi har behandlet blant annet nye heldøgnsplasser, Sandefjord medisinske senter, BPA, tjenestebeskrivelser, samlokalisering av hjemmesykepleien og økonomiske rammer.

Det har jeg aldri bestridt.

Men det illustrerer også hvorfor det blir for enkelt å telle antall saker og bruke tallet som et mål på politisk innflytelse.

Det interessante er hva slags saker vi faktisk får til politisk behandling, hvilket handlingsrom vi har når de kommer, og om sakene kommer til politisk behandling før viktige valg allerede er tatt.

For meg er tjenestebeskrivelsene et godt eksempel.

Da saken ble behandlet tidligere i år, var spørsmålet nettopp hvor grensen mellom administrativ myndighet og politisk behandling skulle gå. Flertallet ønsket at endringer i tjenestebeskrivelsene fortsatt skulle fremmes til politisk behandling.

Hvorfor er det viktig? Jo, fordi tjenestebeskrivelser handler om hva innbyggerne kan forvente av kommunens tjenester. Da handler det ikke bare om administrasjon, det kan også handle om politiske prioriteringer. Og det er egentlig hele poenget mitt.

Et annet og kanskje enda tydeligere eksempel er innsatstrappa.

Sandefjord kommune beskriver selv innsatstrappa som et verktøy for å dreie ressursene mot mer egenmestring og forebygging, og dermed redusere behovet for mer ressurskrevende tjenester. Den er nå tatt i bruk i kommunen og omtales som et sentralt verktøy for utviklingen av tjenestene. Men selve innføringen av innsatstrappa og innholdet i den er, så langt jeg kjenner til, ikke politisk vedtatt.

Og da mener jeg vi må kunne stille et prinsipielt spørsmål:

Når et verktøy skal påvirke hvordan kommunen innretter tjenestene sine, hvilke forventninger vi har til innbyggerne og hvordan ressursene våre skal dreies mellom ulike nivåer av tjenester, er ikke det nettopp noe de folkevalgte bør få diskutere og ta stilling til?

Jeg sier ikke dermed at innsatstrappa er feil. Poenget mitt er hvem som skal beslutte retningen.

Jeg ønsker ikke at politikere skal detaljstyre kommunen. Administrasjonen skal selvfølgelig lede den daglige driften, gjøre faglige vurderinger og gjennomføre de vedtakene vi politikere fatter.

Men vi må også tørre å diskutere det motsatte:

Når blir en administrativ beslutning så omfattende at den i realiteten innebærer et politisk valg?

Når er en endring i et tjenestetilbud vesentlig? Når påvirker den kvaliteten eller kapasiteten så mye at politikerne bør få saken på bordet? Når innebærer en administrativ tilpasning i realiteten en prioritering mellom innbyggernes behov?

Det er i dette grenselandet diskusjonen om delegering blir viktig.

Det samme gjelder orienteringer.

Selvfølgelig trenger vi orienteringer, vi trenger informasjon for å følge utviklingen, stille spørsmål og kontrollere resultatene. Men å bli orientert er fortsatt ikke det samme som å beslutte. Å få vite hva som er gjort, er noe annet enn å få være med på å avgjøre hva som skal gjøres.

Dette handler derfor ikke om mistillit til administrasjonen. Og det handler heller ikke om å fylle sakskartene med flest mulig saker, det handler om politisk ansvar.

Når innbyggerne går til valg, velger de politikere som skal prioritere på deres vegne. Da må vi også sørge for at de folkevalgte har reell innflytelse når det faktisk finnes politiske valg.

Sandefjord FrPs vedtatte lokalprogram er tydelig på nettopp dette. Vi har uttrykt bekymring for at makt flyttes fra kommunestyret til kommunedirektøren, og sagt at vi ønsker reell politisk innflytelse og mulighet til å løfte saker til politisk behandling når det er nødvendig.

Så ja, HSO behandler mange saker, men spørsmålet mitt var aldri hvor mange saker vi klarer å få på en saksliste.

Spørsmålet er om de riktige sakene kommer dit før beslutningen er tatt.

Det er nettopp den diskusjonen jeg mener vi skal ta når delegeringsreglementet nå skal behandles.