Globale klimakutt leveres fra Norge

Norske ministere fører en eller annen form for morbid konkurranse ute i Europa, samtidig - som en direkte konsekvens - står vår egen nasjon foran mulig avindustrialisering og økonomisk usikkerhet vi neppe aner konsekvensene av. Vi har m.a.o. et knippe “eu-kåte” menn i dress som ignorerer egen befolkning, for å få goodwill fra det “gode selskap” i Brussel.

Parisavtalen - en klimapolitisk konkurranse - Avtalen bygger på prinsippet om at land selv melder inn sine nasjonale klimamål. Gitt at det ikke finnes noen overnasjonal kontroll på et lands ambisjoner, er det kun redselen for å komme på “the wall of shame” som har endt i en slags klimapolitisk konkurranse, hvor Norges mål er å posisjonere seg som “klimaledere”

Konsekvensene av slik politisk dissosiasjon, har ført til at Norge har meldt inn ett av verdens høyeste mål. Ønske om å være “best i klassen” ser ut til å trumfe sunn fornuft, vel vitende om at kutt i den størrelsen vil ha en uproporsjonal høy kostnad. Det er utopi å tro at Norge kan nå målene, hovedårsaken er at Norge hadde ikke tilsvarende høye referansepunkter som mange av landene i Europa i 1990. Vi hadde ingen kullkraft å legge ned.

Symbolpolitikk

Norske nasjonale utslipp utgjorde i 2023 mindre enn 0,1% av verdens totale utslipp av klimagasser. Utslippene kommer i stor grad fra sektorer som Olje og Gass, Transport, Industri og Landbruk.

Kutt innenfor disse sektorene vil måtte medføre drastiske tiltak (havvind, kjemisk hemming av metan fra storfe, elektrifisering av sokkel etc), som vil være særdeles økonomisk krevende å få gjennomført. Norge har de siste 20 årene - siden 2005 - klart å kutte ca 14%. Det betyr, de resterende 41% må kuttes i løpet av 5 år om vi skal nå mål om 55% kutt i 2030. All logikk tilsier at innbyggere og næringsliv må påføres svært inngripende, og kostbare tiltak, om dagens regjering får oppslutting nok til å tvinge gjennom sin ideologi. Man kan jo undres over om Norges befolkning er innforstått med at det må brukes titalls, om ikke hundrevis av fellesskapets milliarder på tiltak de neste årene, uten at noen vet om det vil ha reel effekt på klima.  

I samme tidsperiode har regjeringer “kastet” penger på det ene prosjektet etter det andre, uten resultat av vesentlige betydning.  Prosjekter jeg sår tvil om de selv tror på inne på løvebakken, men som landets innbyggere må ta regningen for via flerdoblet strømpris, økte mat og drivstoff priser, og en inflasjon som holder rentenivået langt over våre naboland. De eneste vinnere er de selskapene som nå kan velte seg i subsidier – betalt av felleskapet. Enda et sluk innbyggere «tvinges» til å bidra til det «grønne skiftet» uten garantier.

Klimaskam

Tiden er inne for å beslutte om vi skal akseptere denne selvpåførte klimaskammen, eller om vi kollektivt inntar en mer nyansert og rasjonell rolle til vårt ansvar for klima.

Spillereglene må følges likt. Det gjør de ikke når Norge har valgt å bla. ta skogen ut av regnskapet, fordi “noen” mener at Norge vil få mer troverdighet i klimaarbeidet dersom vi ikke bruker skogen som «hvilepute»

Norge bør tilgodesees for sitt bidrag til globale utslippskutt, noe Parisavtalen ikke tar høyde for. Norge er Europas største leverandør av utslippskutt, altså det landet som har bidratt mest når det kommer til at andre land i Europa har kunnet kutte sine utslipp.

I Storbritannia (kuttet 40% av sine utslipp siden 1990) har utfasing av kull kuttet landets co2-utslipp tilsvarende 20 år av Norges totale utslipp. I tillegg har Norsk gass bidratt signifikant til kutt i en rekke europeiske land, mens her hjemme - tar flere partier til orde for at vi må slutte med olje og gass.

Tilsvarende benyttet i Norge, som Storbritannia har brukt på å fase ut kull, ville klimaeffekten være marginal tilsvarende de kutt oppnådd i Storbritannia. Det sier vel det meste om hvor lite formålstjenlig dagens klimapolitikk er, og ikke minst hvor hemmende parisavtalen er for det globale utslippet.

Årets valg vil bestemme hvorvidt denne destruktive klimaideologien skal få fortsette med de konsekvenser det påfører befolkning og næringsliv, eller om vi skal sette foten ned og si at nok er nok. Det må kunne forventes at det foreligger en viss realisme og redelighet i den politikken som føres. Tiltak som innføres bør gi mest kutt pr. krone som benyttes, uavhengig av hvor kuttene gjennomføres.

Vi skal være stolte av hva vi som nasjon har gjort for klima globalt...