Er det virkelig så ille å være lokalpolitiker

Jeg har den siste tiden lest og hørt flere beskrivelser av hets og trusler mot politikere. Det er et alvorlig tema. Ingen skal måtte tåle trusler fordi de engasjerer seg politisk. Og når folkevalgte faktisk blir utsatt for alvorlig hets eller trusler, skal det tas på alvor.

Men jeg mener samtidig at vi må passe oss for hvilket bilde vi skaper av det å være lokalpolitiker. For hvis inntrykket som etterlates er at du nærmest må regne med hets og trusler dersom du stiller til valg, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen.

Jeg har vært folkevalgt i Sandefjord kommune i mange år, og min erfaring er en helt annen.

Jeg har møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Mennesker som er opptatt av nærmiljøet sitt, skolen barna går på, eldreomsorgen, veien de kjører på, arbeidsplassen sin eller hvordan kommunen bruker pengene våre.

Noen er enige og andre er helt uenige.

Jeg har fått motargumenter. Jeg har møtt frustrasjon. Og ja, noen diskusjoner kan bli skarpe, og enkelte kommentarer kan være mindre saklige enn andre. Men er det det samme som hets og trusler? Nei, det mener jeg ikke.

Som politikere må vi tåle uenighet. Vi må tåle kritikk. Vi må også tåle at mennesker som opplever at systemet ikke fungerer, kan være frustrerte og tydelige. Det følger med rollen vi frivillig har tatt på oss.

Det betyr selvfølgelig ikke at grensen for trusler eller alvorlige personangrep skal flyttes. Den grensen skal være tydelig. Men vi bør heller ikke gjøre terskelen for å delta i lokalpolitikken høyere enn den trenger å være.

Akkurat nå er partiene i gang med å se fremover mot kommunevalget i 2027. Vi trenger mennesker som vil engasjere seg. Vi trenger flere som kjenner arbeidslivet, næringslivet, skolene, omsorgen, idretten og lokalsamfunnene våre. Vi trenger helt vanlige mennesker med forskjellige erfaringer rundt bordet når beslutningene skal tas.

Da er det uheldig dersom mennesker som vurderer å engasjere seg sitter igjen med et inntrykk av at lokalpolitikk først og fremst handler om å bli utsatt for hets og trusler. For det er i hvert fall ikke historien om mitt møte med lokalpolitikken i Sandefjord.

Min historie handler først og fremst om mennesker. Om gode samtaler på butikken, på stand, i møter og rundt omkring i kommunen. Om mennesker som kommer bort fordi de har en sak de brenner for. Noen ganger får jeg ros. Andre ganger får jeg tydelig beskjed om hva de mener vi burde gjort annerledes.

Og vet du hva?

Det er akkurat slik lokaldemokratiet skal være.

Vi trenger ikke være enige. Men vi trenger mennesker som tør å engasjere seg.

Så til deg som kanskje har tenkt at lokalpolitikk kunne vært interessant, men som har blitt litt skremt av bildet som tegnes:

Min erfaring er at folk flest er hyggelige. De ønsker å bli lyttet til, de ønsker å bli tatt på alvor, og mange har verdifulle erfaringer og innspill å komme med.

Lokalpolitikken trenger flere av dem. Kanskje også deg?