Raymond Gabrielsen spør i ett innlegg i Sandefjordsblad den 17. oktober om Hvor dum må man være for å bli stortingspolitiker, eller politiker i det hele tatt?
Jeg forstår veldig godt frustrasjonen rundt dagens situasjon og synes det er mange gode poenger i innlegget. Men er ikke dette en villet politikk? Jeg vet hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet står for politisk, så jeg er ikke overrasket over det som skjer. Jeg liker det like lite som Raymond Gabrielsen, men vi har et demokratisk system i Norge hvor vi gjennomfører valg av politiske partier med ulike ideologier, og disse ideologiene kommer godt til syne nå.
Som politiker så er jeg vel viten om at mange sikkert synes at jeg er dum, jeg lever godt med det. Men det var det med å skille sak fra person. Jeg fronter den politikken partiet står for, det er ikke sikkert at jeg er enig med partiet i alle saker, men jobben min er likevel å fronte partiets politikk. Derfor er det er viktig å ta politikken som føres, ikke personen.
Vårt demokratiske system er rigget på at folket stiller til valg, og ideen bak er at helt vanlige folk skal delta i samfunnets utvikling gjennom politiske partier.
Jeg hører stadig at det skal stilles krav om kompetanse, da blir jeg fristet til å stille spørsmålet om hvilken kompetanse er det egentlig som etterspørres? Som folkevalgt så er det forventet at du skal sette deg inn i mange ulike problemstillinger, sitter du i kommunestyret så må du ta beslutninger om mange ulike felt og saker. Det hjelper lite at du er sjef for en bedrift som jobber med produksjon av nøkler, når du må fatte en beslutning om kvaliteten på sykehjemsplasser.
Poenget mitt er at alle folkevalgte må sette seg godt inn i de ulike problemstillinger de møter. Man må jobbe godt sammen innad i partiene, samarbeide og bruke hverandre for å komme frem til gode beslutninger. Som politiker så lærer du raskt at alt henger sammen med alt. Man har et ansvar for å se helheten, og kanskje informasjonen som politikere har, ikke alltid kommer frem i mediene. Jeg registrer jo at mange har sterke meninger om en sak etter å ha lest avisen, mens jeg kanskje har lest 200 sider og deltatt på flere informasjonsmøter om saken. Hvem har størst forutsetning for å fatte en riktig beslutning?
Det er partiene som stiller til valg, personer som går inn i politikken stiller seg bak den politikken partiet fører. Det er viktig å huske på før man går til angrep på den enkelte folkevalgte eller velger å samle alle folkevalgte i en gruppe som kalles "politikere" og si at de alle er fryktelig dumme eller andre beskyldninger de står ovenfor.
Man må skille mellom uenigheter og om man er dum
Jeg forsøker ikke å forsvare enhver politiker, men forventningen til å være en type overmenneske som ikke har anledning eller ikke kommer til å feile, finnes ikke. Politikere er konstant under lupen og jeg er enig i at de skal følges nøye. Noen kommer selvfølgelig å gjøre noe de ikke burde gjort, slik som også skjer i alle andre deler av samfunnet.
Vi er nå i gang med nominasjonen, det å få folket til å engasjere seg i et politisk parti, det å få folk til å stille på en liste til kommunevalget. Ja, det er ikke lett. Kan grunnen være at man til tide og u-tide blir kalt dum, idiot og andre ting. Det kan være at det tar for mye tid og at man tror man må være supermennesket som aldri har gjort feil eller kommer til å gjøre feil?
Men fortsetter denne trenden, hvor folket ikke vil stille til valg, ja, hva skjer da?