Tilbakeblikk på en svunnen tid..

Tilbake i 2000 ble jeg første gang stolt eier av egen bolig, på den tiden låste vi ikke utgangsdøren, bilen sto i innkjørselen med nøkkelen i og syklene sto ulåste langs husveggen. Nå 26 år etter, har vi sikkerhetsgodkjente dørlåser, kameraovervåket eiendom og bil og sykler står låste inne i en låst garasje. Kall meg gjerne overbeskyttende, men samfunnet er ikke lenger så trygt og åpent og ærlig som det var for bare 25 år siden.

Det er mye som har endret seg siden tidlig 2000 tallet, mange vil nok si at mye er bedre nå, men jeg vil påstå at totalt sett så har vi blitt kaldere. De varme omtenksomme innen frivilligheten, blir færre og færre, men kanskje også enda mer viktige.

Skulle man være uheldige å få problemer langs veien, så trengte man ikke vente lenge før både en og to biler stoppet for hjelpe. Nå stopper ingen lenger, ingen tør ta risikoen ved å involvere seg, så nå er vi alle prisgitt et abonnement hos NAF, Falck eller andre.

For en tid tilbake så jeg en gråtende jente, 6-7år kanskje, langs veien i pøsende regnvær da jeg bare skulle en kort svipptur på butikken, utenksom som jeg var, kjørte jeg inn til siden «rullet» ned vinduet og spurte om hun trengte hjelp. Det skjønner jeg at jeg ikke kan lenger, for alle barn blir nå lært opp til at de ALDRI må snakke med en voksen mann i bil de ikke kjenner. Jeg lærte mine barn det samme, så jeg forstår jenta som så på meg som et «monster» og la på sprang. Igjen satt jeg der med en uggen og litt trist følelse. Både fordi jeg nå var blitt en vi advarer barna mot, men også fordi jeg ikke lenger «får lov» til å bry meg.

Jeg ønsker ikke å svartmale, det er fortsatt øyeblikk der jeg ser glimt av fortidens samhold og fellesskap, men de blir dessverre sjeldnere og sjeldnere. Kanskje vi må se til båtfolket, eller fjellfolket, de har på en imponerende måte klart å holde på det fellesskapet og den omsorgen for hverandre, mange av oss lengter etter. Og jeg tror ikke det bare er pga den forestående «anker drammen» de gladelig tar imot tauet på n’te forsøk. Mulig det er fordi der ute på sjøen har man tid, og et usynlig felles ansvar for at alle kommer seg trygt i land.

Nå er det sommer og forhåpentligvis så har mange av oss litt ekstra tid og overskudd. Så vi får gå i oss selv alle som en og finne tilbake til der hele nabolaget bidro til å oppdra barna, og vi strakk ut en hjelpende hånd til alle som trengte det. Det skal veldig lite til, og det koster ingenting, men det betyr så utrolig mye for den som får oppleve følelsen av å være en av «flokken»

God Sommer...