Hvor mye velferd skal vi ofre for énprosentmålet?

Norge har bygget opp Oljefondet fordi oljeformuen skal komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode. I stedet for å bruke opp pengene har vi investert dem i utlandet.

Men denne fornuftige sparingen har fått en merkelig bieffekt.

Når Oljefondets investeringer gir renter og utbytte, bidrar disse utenlandsinntektene til Norges brutto nasjonalinntekt, BNI. Samtidig har vi politisk bestemt at rundt én prosent av BNI skal brukes på bistand. BNP måler verdiene som skapes innenfor Norges grenser, mens BNI måler alt som tilfaller norske innbyggere og virksomheter, inkl. inntekter fra utlandet.

Da oppstår en merkelig mekanisme:

Oljefondet vokser. Inntektene fra utlandet øker. BNI øker. Og dermed øker også beløpet politikerne mener skal brukes på bistand. Men nordmenn har ikke nødvendigvis fått bedre råd av den grunn. Pengene i fondet skal fortsatt stå investert for fremtiden.

I 2025 ga Norge 58,9 milliarder kroner i bistand, tilsvarende 1,03 prosent av BNI. Hadde Norge lagt seg på 0,7 prosent (FN-målet), ville beløpet vært rundt 40 milliarder.

Forskjellen er nesten 19 milliarder kroner på ett år.

Hadde vi benyttet forskjellen til et økt personfradrag på skatt, ville det utgjøre ca. 5000 kroner i årlig skattelette for en skattyter. For en familie med to voksne som får full effekt, er det nær 10 000 kroner i året. Noe som ville betydd mye for veldig mange.

Siden 2009 har Norge grovt beregnet brukt rundt 200 milliarder kroner mer på bistand enn om vi hadde fulgt FNs mål på 0,7% av BNI. Men spør vi hvor stor del av disse ekstra milliardene som dokumenterbart har gitt bedre resultater, finnes det ikke noe samlet svar. Tvert imot har Riksrevisjonen påvist mangelfull resultatmåling. Hva vi har da fått igjen for disse 200 «ekstra» milliardene?

Bistand er blitt langt mer enn fattigdomsbekjempelse

Diskusjonen blir enda viktigere fordi bistandsbudsjettet ikke lenger bare handler om mat, medisiner, rent vann og fattigdomsbekjempelse. Bistandsmidler brukes på klima og skog, informasjonsarbeid og samfunnsdebatt i Norge, organisasjoner og sivilsamfunn, internasjonale institusjoner og til å drive en rekke andre tiltak.

Det viser hvor meningsløst det blir å omtale 1% av BNI som om dette var et objektivt mål på hvor mye Norge bør bruke på fattigdomsbekjempelse.

Når vi også forvalter bistand gjennom 845 partnere og mer enn 1500 prosjekter, er det betimelig at Riksrevisjonen gir krass kritikk om kontrollen. Publiseringen av «Epstein» filene ga vel heller ikke et utelukkende positivt bilde for bruken av bistandsmidlene?  

Vi bør snu regnestykket

Når staten bygger vei, skole eller sykehjem, starter vi ikke med å bestemme at vi må bruke en bestemt prosent av BNI og deretter lete etter prosjekter pengene kan brukes på.

Vi forventer at behov og kostnader dokumenteres, at tiltakene virker. Hvorfor skal ikke det samme gjelde bistand?

Norge skal hjelpe mennesker i nød og bidra der norsk bistand faktisk gjør en forskjell. Men målet bør være mest mulig effekt per krone, ikke å sørge for at vi klarer å bruke én prosent av en stadig voksende norsk nasjonalinntekt.

Når Oljefondet vokser og gjør Norge rikere, bør ikke resultatet automatisk være at bistandsbudsjettet vokser. Kritikken går ikke på bistand som system, det er styringsmodellen som er særdeles kritikkverdig.

Hvis prosent av BNI er en så god måte å fastsette offentlige utgifter på, hvorfor bruker vi ikke samme prinsipp for pensjoner, eldreomsorg, politi, sykehus eller sosialhjelp?

Svaret er jo nettopp at vi normalt mener offentlige utgifter bør bestemmes ut fra behov, rettigheter, effekt og politiske prioriteringer.

Bistand har økt med 71% på 10 år

Siden 2015 har norsk bistand økt fra rundt 34,5 til 58,9 milliarder kroner, en vekst på om lag 71 prosent. I samme periode har gjennomsnittslønnen økt rundt 43 prosent, mens prisene har økt rundt 38 prosent. Nordmenns reelle kjøpekraft har altså knapt vokst sammenlignet med bistandsbudsjettet. Likevel har vi laget en regel som gjør at bistanden skal fortsette å vokse i takt med BNI

Når BNI vokser raskere enn norsk fastlandsøkonomi, vokser også bistandsbudsjettet raskere enn økonomien som finansierer våre egne velferdstjenester.

I fremtiden risikerer vi at det blir mindre penger til velferd og tjenesteyting til egne innbyggere, fordi vi må bruke en stadig større del av statsbudsjettet på bistand, dersom ikke 1% målet endres.

Bistand må måles i resultater, ikke i hvor mye penger vi klarer å bruke.