Slagord finansierer ikke velferd

Jeg vil starte med å takke Jens Christian Vik og Rune Alne for å etterkomme mitt ønske om å få svar på mine påstander. Det er samtidig litt befriende å lese at tilsvarene deres egentlig langt på vei bekrefter poenget mitt.

Det er interessant at store deler av svaret brukes på å forklare hvordan “den norske modellen” fungerer, når det aldri var det som var mitt poeng.

Fagforeninger er ikke problemet.

Jeg skrev tvert imot at fagforeninger har en viktig rolle. Det jeg reagerte på var retorikken fra talerstolen 1. mai, der privat næringsliv i praksis ble fremstilt som problemet. Det er ganske spesielt å bli beskyldt for “fordommer” fordi man reagerer på et budskap om at “de private” er årsaken til de økonomiske utfordringene folk opplever.

Poenget mitt var heller ikke at arbeidsgivere og arbeidstakere ikke skal samarbeide. Tvert imot. Hele grunnlaget for verdiskaping i Norge er nettopp samarbeid. Problemet oppstår når LO bidrar til en retorikk der næringslivet fremstilles som motparten, samtidig som man støtter en politikk som gjør det vanskeligere å drive bedrift.

Det hjelper lite å snakke om “rettferdig fordeling” dersom grunnlaget for å skape verdiene svekkes. Økte konkurser, svakere investeringer og flyktende kapital er ikke “myter”. Det er realiteter.

Det blir også vanskelig å diskutere dersom vi ikke snakker om de samme tingene. Ja, lønn forhandles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men det er markedet som setter rammene for hva som faktisk er mulig å forhandle frem innenfor en bransje. Hva LOs tillitsvalgte mener er “rettferdig”, er ikke nødvendigvis det samme som hva markedet tåler over tid.

Formelt stemmer det at LO er en uavhengig organisasjon. Men samtidig praktiseres det et svært tett politisk samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet. At lokale ledere fra både LO og AP i Sandefjord står sammen om dette innlegget, understøtter vel egentlig bare poenget mitt.

Derfor holder det heller ikke bare å “understreke at skattefradraget gjelder for alle”. Ja, ordningen er universell. Men det fremstår fortsatt spesielt når store økonomiske bidrag til et politisk parti, kombinert med krav om konkrete politiske gjennomslag, etterfølges av betydelige økninger i et fradrag, som i praksis kun gagner LO og LOs medlemmer.

Det ville neppe blitt møtt med samme forståelse dersom tilsvarende koblinger hadde eksistert mellom FrP eller Høyre og deres interesseorganisasjoner.

Avslutningsvis hevdes det at Sandefjord FrP først og fremst “støtter arbeidsgiverne”.

Ja, selvfølgelig støtter vi de som skaper arbeidsplassene. Det burde ikke være kontroversielt. Uten lønnsomme bedrifter finnes det heller ingen trygge arbeidsplasser, ingen lønnsvekst og ingen velferd å fordele. Det betyr ikke at vi ikke støtter arbeidstakere. Forskjellen er at vi mener folk flest skal få beholde mer av sine egne penger, fremfor at stadig mer skal innom staten først.

Det er mulig enkelte opplever det som et “mageplask” når noen utfordrer narrativet deres. Jeg mener tvert imot at det er sunt med en debatt der man faktisk tør å diskutere konsekvensene av politikken som føres, også for næringslivet og arbeidsplassene folk er avhengige av.

For til syvende og sist er det ikke slagord på 1. mai som finansierer velferden. Det er folk som går på jobb, tar risiko, bygger bedrifter og skaper verdier.