Tidlig innsats og forebygging har hatt stor prioritet i Sandefjord Kommune i mange ti talls år. Posisjonen har heller aldri vært redde for å snakke om barn og unges levekår og situasjonen for ungdommene i Sandefjord.
Jeg opplever nok generelt debattene som at man ytrer at det er utfordringer, men man komme sjeldent med løsninger, det ender ofte ut med i at man må lage en plan. Og jeg er også av den oppfatning at det er foreldrenes ansvar å ta godt vare på sine kjære.
Mitt store spørsmål er om vi faktisk stiller oss de rette spørsmålene?
Det har over mange mange år i Sandefjord kommune blitt bevilget penger til ulike tiltak for barn og unge. Vi har gitt tilskudd, oppgradert og utviklet idrettsanlegg, kulturarenaer, den kulturelle skolesekken, ungdomshus, ungdomsklubber, Naper`n, skatepark osv. Vi har ungdomskort, vi har kino, vi har nå gratis svømmehall. Vi har lekeplasser, områder hvor man har treningsapparater og vi har god tilgang til friområder.
Så feilen kan ikke ligge på mangel av tilbud.
Så hvor feiler kommunen? Hva er det ungdommen trenger i dagens samfunn? Hva er det som gjør at ungdom faller ut fra skolen? Hva er det som gjør at mange unge får psykiske plager i større grad enn tidligere? Hvorfor begynner noen ungdommer med ulovlige rusmidler? Hvorfor faller noen ut av idretts og kulturaktiviteter? Hvorfor blir noen ungdommer en del av kriminelle miljøer? Hvorfor bruker noen all tiden sin på digitale spill og plattformer? Hvorfor er ulovlige rusmidler så lett å få tak i?
Lar dette seg fikse med fagpersoner og utekontakter?
Ungdata-undersøkelser kan fortelle oss hvordan situasjonen er, men ikke hvorfor. Jeg tror vi må bli mye flinkere som samfunn til å snakke med barn og unge, og ikke minst lytte. Har alle familier kvalitetstid hvor de snakker sammen, om dagens hendelser og stiller barna noe spørsmål om hvordan dagen har vært? Eller er vi så opptatte at vi ikke har tid?
Er den offentlige skolen utdatert? Har samfunnet endret seg raskere enn den såkalte fellesskolen? Har lærere nødvendige verktøy for å sette krav til ro og orden i timen? Eller er det bråk og uro som ødelegger hele læreløpet og skoleopplevelsen for elevene? Hvordan klare vi å slå ned på mobbing? Hvilke verktøy har skolene til å slå ned på dette og hvordan håndterer foreldrene at sitt eget barn utfører mobbing av andre?
Burde vi bli tøffere i måten vi håndterer slike utfordringer? Skal vi ta "bråkemakere" ut av klassen, skal vi i større grad ha spesialtilbud og egne skoler/klasser for de som ikke kan følge lærerens krav om ro og orden?
Har vi god nok opplæring av våre barn og unge, slik at de kan takle det de skal møte i fremtiden. Viktigheten av fysisk aktivitet, riktig kosthold, søvnrutiner, og personlig økonomi?
Er noen foreldre mer som venner for sine barn eller er de foreldre som tør å ta de vanskelige samtalene, sette regler og stille krav?
Man tar det ofte for gitt at foreldre kan sin rolle og som oftest vet hva som er best for sine barn. Men det å skulle bli en mamma eller pappa er det liten eller ingen opplæring i. Man gjør som oftest det man har lært av sine foreldre, eller vet veldig godt hva man ikke skal gjøre.
Det å skulle oppdra barn, som den store oppgaven det er, har min største respekt. Og her kan jeg godt forstå at mange ønsker seg litt mer hjelp enn det som blir tilbudt i dag.
Kanskje vi som kommune skulle hatt større fokus på å støtte foreldre med ulike tilbud, eller ved ulike situasjoner, enn det er i dag? Slik at de kan få hjelp til å håndtere situasjoner de måtte stå ovenfor.
Vi hører ofte at vi er så gode på integrering, jeg mener det gjøres mye bra. Men vi er langt fra gode nok etter mitt syn. Jeg har forsøkt å løfte tema om mindreårige enslige flyktninger og hvordan man har rigget systemet rundt dem. Man kommer til Sandefjord, får en hybel informasjon om NAV, rettigheter og noe bistand. Men er vi gode nok på å lære bort hvordan det er å leve i hverdagen? Ingen familie eller nære omsorgspersoner, de må skaffe seg venner og nettverk helt alene. For meg så er det ingen god integrering og vi må bli mye flinkere på dette. Vi må sørge for at alle lærer det norske språket, slik at språkvansker ikke er til hinder for deltagelse i samfunnet.
Vi leser og hører om voldsepisoder som utføres av personer med utenlandsk bakgrunn, det betyr at vi må snakke om disse utfordringen også, som en del av den større utfordringen, men det ønsker sjeldent venstresiden å snakke om.
Våre barn og unge er fremtiden og vi har ett felles ansvar for å gi dem en god oppvekst. En god oppvekst er å bli sett, hørt og tatt godt vare på, men det er også å kunne stille krav og si nei, sørge for at det ikke blir for mye, men ei eller for lite.
Så tilbake til oppslaget i avisen med Bjørn Orerød (AP) Det å si at dere hadde en hovedsatsning i forhold til barn og unges levekår i budsjettet, opp mot et forslag vi hadde under eventuelt for en måned siden i formannskapet, om å vurdere kamera over skateparken som skremsel mot omsetning av narkotiske stoffer, blir å skyte fra hofta og sammenligne et stort tre mot et lite frø.
Jeg mener at barn og unge som selger narkotiske stoffer, skal få oppleve konsekvenser.
Bjørn Orerød sier videre: Det må settes inn tiltak mot barn fra de er helt unge, før de blir fanget opp av kriminelle miljøer. Han sier intet om hvilke tiltak. Så jeg spør hvilke tiltak skal vi sette inn før de blir fanget opp av kriminelle miljøer?
Jeg tipper at ALLE politiske partier, foreldre, ansatte i kommunen og alle som jobber i det frivillige har det samme ønsket for våre barn og unge. Og det utføres så mye fantastisk arbeid rundt dette, det finnes så mange fantastiske lærere, foreldre og beste foreldre. Men ikke minst mange fantastiske barn og unge i Sandefjord. Men ja, likevel så faller noen utenfor. Det hadde selvfølgelig vært ønskelig å løst den situasjonen og utfordringen.
Det kan oppfattes i oppslaget at Arbeiderpartiet sitter på løsningen, og det gleder jeg meg til å høre mer om enn jeg har gjort til nå. Så debatten og diskusjonen skal vi ta.
Men, det faller det på sin urimelighet at det uten nærmere begrunnelse blir hevdet at det er ført feil politikk i Sandefjord i mange år, og at det har gått utover de unge.
Som en del av posisjonen, så kan jeg informere om at Sandefjord FrP tør ta debatten og vi tør gjøre nødvendige grep. Og mye må også gjøres på nasjonalt nivå.
Vi må styrke innsatsen ved grensa, større innsats for å stoppe innføring av ulovlige rusmidler. Konsekvensene ved kjøp/salg bør bli tøffere. Konsekvensene ved kriminelle handlinger utført av barn og unge bør bli tøffere. Konsekvensen ved mobbing på skolene må bli større for den som utfører det. Bråkmakere og pøbler bør bli flyttet ut av ordinær skoletrinn/klasser. Og vi skal selvfølgelig fortsette med forebyggende arbeid og ivaretakelse av de som sliter og faller utenfor. Vi ser frem til en skikkelig debatt.