Hva er planen for all den vernede jorda?

Det er noe grunnleggende uærlig med deler av dagens jordverndebatt.

Bare benevnelsen «dyrkbar mark» er nok til at enkelte reagerer som om nasjonal beredskap står i fare. Venstre, MDG og store deler av venstresiden fremstiller nærmest enhver utbygging som et moralsk feilgrep. Ingen av disse partiene i Sandefjord har noe konkret i sine programmer for hva «dyrkbart» areal skal benyttes til eller setter av ressursene som kreves.

Det brukes store ord om beredskap og selvforsyning, men har de som står på barrikadene for disse dyrkbare arealene noen plan eller vilje når alt kommer til stykke? Eller ligger det kun ideologisk symbolpolitikk bak denne ensidige motstanden?

Argumentasjonen faller på stengrunn dersom det stopper ved vern, uten noen plan.  Hvor er investeringsviljen? Oppdyrking vil kreve betydelige ressurser som da må tas fra noe annet. Eller er tanken at så lenge man verner, så får neste generasjon finne ut av resten?

I stedet har vi fått en politisk kultur hvor vern i seg selv fremstilles som ansvarlighet. Som om det å sette et grønt stempel på et plankart automatisk gir høyere beredskap.

I stedet har vi fått en politisk kultur hvor vern i seg selv fremstilles som ansvarlighet. Som om det å sette et grønt stempel på et plankart automatisk gir høyere beredskap.

Men beredskap handler om produksjonsevne. Ikke teoretiske fremtidige muligheter.

Parallelt med at gårdsbruk legges ned, jordområder gror igjen og store deler av produksjonen går til dyrefôr, så er det påfallende hvor få partier som faktisk har konkrete svar på hvordan alt det vernede arealet skal gi økt matproduksjon i fremtiden.

Å utelukkende si nei, er i seg selv ansvarsfraskrivelse.

Det interessante er at her begynner debatten å bli slående lik flere andre politiske debatter vi har gående i Norge.

Vi ser det samme mønsteret igjen og igjen, det viktigste er å fremstå som de «gode», mens spørsmålene om hva som faktisk virker blir langt mer ubehagelige å diskutere.

I integreringsdebatten har vi i årevis sett hvordan det å signalisere godhet, ofte har vært viktigere enn å diskutere hvilke krav, forventninger og rammene som faktisk bygger fellesskap og integrering.

I jordverndebatten ser vi nå mye av det samme, det viktigste virker å fremstå som ansvarlig og naturvennlig, mens når spørsmålene rundt realisme dukker opp i debatten blir det overraskende stille. Når moralsk selvforståelse blir viktigere enn resultater, sitter vi kun igjen med enda et område der symbolpolitikk forkles som ansvarlighet.

Sandefjord FrP er opptatt av jordvern.

Matjord er en viktig ressurs. Men vern kan ikke bli et mål i seg selv dersom ingen har tenkt å bruke arealene til det man hevder de er så kritiske for. Hva er egentlig mest ansvarlig?

Tillate gjennomtenkt utvikling etter grundige vurderinger av fordeler og ulemper, eller låse ned enorme arealer i tiår etter tiår uten finansiering, produksjonsplan eller reell sannsynlighet for at de noen gang vil bidra vesentlig til norsk selvforsyning?

Det er lett å være prinsipielt mot all utbygging. Det er langt vanskeligere å være ærlig om at store deler av arealene som vernes aldri vil produsere mat i noen form.

For om dere som er så fastlåst i jordverndebatten faktisk mener alvor med beredskap, så holder det ikke å si nei til utvikling. Da må dere være villige til å prioritere kostnadene og satsningen på oppdyrking, teknologi, lønnsomhet i landbruket og ikke minst, produksjon av mat til mennesker, ikke bare et vern på papiret

Men den delen av debatten er det påfallende stille rundt.

Natur, beredskap og selvforsyning blir ikke sterkere av politikk som først og fremst handler om å føle seg moralsk riktig.