Administrasjonen har lagt frem kommunens mobilitetsplan til politisk behandling.
Planen kan leses i sin helhet her, saken ble også omtalt i Sandefjord Blad 22.12.22
Spørsmålet er om den godt nok omhandler mobilitet, eller er et rent ideologisk styringsdokument?
Det er ikke vanskelig å la seg sjarmere av planens intensjon om å “utvikle attraktive byrom og sentrumskjerner som innbyr til opphold og trygg ferdsel for myke trafikanter”. Men om man leser planen så minner det mere om en ideologisk plan for å få løst flere usikre utfordringer, noe planen selv beviser gitt at den er selvmotsigende på mange områder.
Planen fokuserer nesten utelukkende på tiltak i og rundt Sandefjord sentrum, og har lite eller ingen tiltak for kommunen som helhet. Det er naturlig å trekke konklusjon om at dette er et bevisst strategisk valg. For om man hadde sett dette i et helhetsperspektiv så ville vi neppe kvalifiseres til et “bypakke” prosjekt.
Planen viser til at det må endringer til for å møte en fremtidig befolkningsvekst.
Det ønskes altså å få gjennomført flere sentrumsnære tiltak i Sandefjord sentrum, med bakgrunn i at det forventes at befolkningen i Sandefjord Kommune vil øke med 5000 innen 2040. Hvis man leser arealplanen så er det ganske innlysende at denne veksten i stor grad er tenkt ivaretatt i Stokke og Andebu. Da fremstår det underlig at kommunedirektøren minimaliserer behovene feks. i Stokke, og velger bort tiltak som å få trafikken utenom Stokke sentrum med at det blir for dyrt?
I mobilitetsplanen står det følgende:
“Det er svært lite kø i transportsystemet, og dermed enkelt og forutsigbart å komme dit man skal med bil. I Sandefjord sentrum, tettstedene Andebu og Stokke og øvrige handelsområder i kommunen er det lett å finne parkering for handel, og parkeringen er i de fleste tilfeller gratis”
Da kan det jo ikke stemme at vi vil få problemer i Sandefjord dersom økningene vil bli i Stokke og Andebu?
“I Sandefjord er det bygget mange anlegg for syklende og gående de siste 10-15 år, dette har gitt en økning i sykkelandelen og gjort det tryggere for mange å velge sykkel. Økningen er imidlertid ikke stor over tid. Dersom økte sykkel- og gangeandeler skal fortsette, må det samtidig gjøres vanskeligere å velge personbilen, for eksempel ved å gjøre det dyrere eller vanskeligere å benytte bil”
Er ikke dette et tydelig signal på at hverdagen til sandefjordinger ikke lar seg løse med sykkel og gange? På tross av dette så legges det opp til en plan der man vil “tvinge” innbyggerne?
Det oppleves når man leser planen, at her er det et stort ønske om å skaffe økonomiske midler til flere store prosjekter. Midler som kommunen ikke uten videre vil klare å avsette uten at det hentes kapital utenfra. Det er lett å forstå at det da er fristende å bli med på en “bypakke” avtale.
Det skremmende er at man ikke evner å se de negative sidene ved å gå inn på en slik avtale.
Det “selges” inn at staten vil gå inn med betydelige midler, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det er lett å glemme at det er mva på bompenger, slik at statens andel totalt sett blir veldig liten.
Veldig mange av kommunens innbyggere vil bli “utestengt” fra det “attraktive byrom” ved at de bor utenfor bykjernen og derfor vil avkreves bompenger. Hvilke incentiver vil de ha for å benytte seg av et slikt “tilbud”? Det er urealistisk å tro at innbyggere i Andebu og Stokke vil få et godt nok kollektivtilbud til at de klarer å gjennomføre en tur til Sandefjord i en ellers hektisk hverdag. Sandefjord er en stor kommune, om de fratas muligheten til å benytte bilen så vil de heller benytte seg av sine egne nærområder. Isåfall så må denne planen kunne sies å oppnå det motsatte av hva den er tiltenkt.
Kommunen bør heller se på andre måter for å nå målene, fremfor å binde seg til en avtale som sånn den er fremlagt nå verken fremstår lukrativ, ei heller ønskelig sett fra et innbygger perspektiv.
Avslutningsvis kunne det være interessant å “leke” med en tanke.
Dersom det er et så massivt ønske om å få sykle og gå i Sandefjord kommune, så kan man vurdere å belaste de gående og syklende for å tilrettelegge fremkommelighet, på samme måte som bilistene har blitt avkrevd i alle år. Det er veldig lett å bruke andres penger, men sjeldent like attraktivt dersom man må betale for det selv.