I “god” solidarisk ånd - denne gang ved avisens redaktør, Steinar Ulrichsen selv - forsvares en isolert handling ved å antyde at det ligger en slags motstand mot muslimer bak. Ved å ta påstander som “andre” totalt ut av kontekst så bidrar redaktøren her til å skape splid i en alt vanskelig debatt. Det er påfallende at hver gang det skrives om konstruktiv skepsis til andre - i denne sammenheng kulturer - så må alt det tunge skytset frem for å raskest mulig drepe debatten. Tenk om debatten kunne fått gå for en gang skyld, kanskje fler hadde turt å bidra til at vi endte opp med en reel og opplyst meningsytring?
Så tror jeg Steinar Ulrichsen er veldig klar over at en utelukkende positiv aksept for denne ene gangen, vil skape en forventning til gjentakelse. For det kan ikke være noen tvil om at en troende muslim optimalt sett har et ønske om at det skal kalles inn til bønn 5 ganger hver dag, slik de er vant til fra land med muslimsk kulturarv. Vi er alle oss selv nærmest, raus eller ei.
Vi har en kulturarv det er verdt å ta vare på her i landet, som ikke er det samme som den kristne kulturarven som det ofte vises til i tilsvarende debatter. Men en kulturarv av materielle og immaterielle verdier vi som samfunn har “arvet” fra historien og som samfunnet bygges videre på. Folkemusikk, bunad, folkeeventyr, tradisjonell mat, det norske språket og så videre. Så har denne kulturen og kulturarven blitt betydelig formet av kristendommen gjennom de siste 1000 årene. Vi må huske at det var kristendommen som ga oss de positive fellesverdiene som menneskeverd, likeverd og nestekjærlighet, som bidro til avskaffelse av slavehold, som igjen åpnet for det velferdssamfunnet vi har i dag. Dette er verdier som gir oss den tryggheten for hvem vi er i møte med andre mennesker fra andre kulturer og religioner. Dette er verdier som skal sørge for et samfunn med vern, toleranse og respekt for alle.
I nyere tid har arbeiderbevegelsen vist oss viktigheten av organisering og solidaritet, den homofile frigjøringskampen har vist oss betydningen av at alle får muligheten til å leve som den man er, “fritenkerne” har lært oss å utfordre autoriteter og oppfordre til kritisk og vitenskapelig tenkning for å løse samfunnets problemer. Dette er også endel av kulturarven som har formet samfunnet vårt til et av verdens beste land å leve i.
Alt dette har gjort at vi i dag lever i et opplyst samfunn der de samme verdiene har tvunget “vår” religionen til å tilpasse seg oss, der religion ikke lenger får aksept for å kunne diktere hvordan vi skal leve våre liv. Uten at vi anser dette som en begrensning på religionsfriheten, ei heller ytringsfriheten eller demokratiet.
La oss være helt ærlige her, hadde kirken kommet i dag med et ønske om å få begynne med å ringe i tide og utide med kirkeklokker, så hadde vi som samfunn vært imot dette på samme måte som vi er i mot annen form for uønsket religiøs støy.
For veldig mange er denne immaterielle arven, overført mellom generasjoner, også en kilde til ens identitet. At den er i konstant endring og spenning reflekterer mangfoldet i det norske samfunnet, og slik bør det være. Uansett må respekten gå alle veier, vi kan ikke gå tilbake til en tid der religion får diktere hva som skal være kultur endrende.
Vi nordmenn lever i et svært uformelt samfunn, både når det gjelder klesdrakt, språk og oppførsel, men nummer 1. regel når vi skal ut å reise/besøke andre land, er at vi orienterer oss om kulturen og respekterer at de har andre skikker. Vi tilpasser oss til det landet vi kommer til. Den samme respekten vi må kunne forvente av de som kommer hit.
Med dette som bakgrunn, så kan vi gå tilbake til Cathrine Andersens innlegg om Raushet og bønnerop. Finnes det da fortsatt noe “problematisk” med begrunnelsene i det innlegget?
Comments