Christine I. Rise’s innlegg i avisen 30.08.23, bekrefter i stor grad den røde tråden jeg prøver å vise til rundt den manglende rolleforståelsen som oppstår når en arbeidstager organisasjon er så tett knyttet til et politisk parti.
Christine I. Rise ignorerer fullstendig de konkrete spørsmålene jeg stiller i mitt innlegg, og velger i stedet å bruke hele sitt leserbrev på å forsvare LO sitt arbeid, på tross av at Christine I. Rise er både LO ansatt og listekandidat for Arbeiderpartiet i Sandefjord. Christine I. Rise burde være fullt kompetent til å svare ut gitt hennes roller, men det ble kanskje for vanskelig å vite hvilken “hatt” det skulle svares med, så det enkleste ble altså å avstå fra å gi noe svar? Vi får håpe Christine I. Rise eller noen andre fra samrøra er villige til å svare før valget. Om ikke for meg, så fortjener velgerne å få vite om de kan stole på arbeiderpartiet.
I mellomtiden så fortjener Christine I. Rise sine anklager og påstander et tilsvar.
“Vanlige folk trenger arbeiderbevegelsens stemme…” - Jeg er enig i at mange trenger fagorganisasjonene, den historiske arbeiderbevegelsen er vel litt utgått på dato, selv om kanskje LO og Arbeiderpartiet mener den lever i beste velgående. Er nok derfor de påstår hardnakket at deres organisasjons samarbeid fremstår åpent og demokratisk. For mange av oss andre er arbeiderbevegelsen i stor grad erstattet av 3 parts samarbeidet eller lokal partsarbeid på kommunalt nivå, som er et mer nyansert samarbeid som har helt tydelige roller. “Vanlige folk” er blitt en litt ullen og diffus beskrivelse etter valget i 2021, så jeg er usikker på hvem Christine I. Rise her sikter til?
Jeg tror på intensjonen til fagorganisasjonene - at det er bra for mange arbeidstakere og kunne støtte seg på organisasjoner som har deres interesser som hovedoppgave - men jeg kjøper ikke argumentet om at LO er for alle. LO er mest til for de som mener det LO mener og Arbeiderpartiet. Så blir det nesten komisk når Christine I. Rise hentyder at vedtekter og saker LO styrer etter og jobber for, er laget ut fra demokratiske prosesser, medlemsundersøkelser og nå sist en medlemsdebatt.
“Du kan mene det du vil, så lenge det er innenfor rammene bestemt av LO”
En debatt, der “meningene” var en rekke påstander valgt ut av noen (les: LO sentralt?) på forhånd, og resultatet vektet ifht hvor mange som var enige i de gitte påstander. Her er kanskje kjernen i det sosialistiske tankesettet. Over 80 tusen deltok skryter LO av på sine nettsider. Har LO tenkt over at det kan være over 900 tusen medlemmer som potensielt er uenig ved at de ikke har svart? Denne “debatten” har jo da ingen legitimitet?
LO har vedtektsfestet at feks. uravstemninger - som benyttes for å få et godkjent lønns og tariffoppgjør - må enten ha et flertall eller at minst 2/3 av de stemmeberettigedes stemmer. Hvis ikke, så er det LO sekreteriatet som gjør vedtak. Da fremstår medlemsdebatten som en parodi når det viser seg at det er under 10% av medlemmene som har sagt sin mening. Har LO’s sekretariat bare besluttet at det er dette medlemmene mener? Det fremstår ikke veldig åpent og demokratisk når det kun er “de riktige” meningene som blir hørt, og de politisk korrekte som får støtte av LO’s økonomiske og organisatoriske maktapparat. På LO Vestfold og Telemark sin Facebook side er den ene etter den andre kandidaten - fra Arbeiderpartier rundt i fylket - profilert og annonsert, finansiert av LO. Fremskrittspartiet har også flere listekandidater som er tillitsvalgte i LO forbund, jeg kan ikke se at LO har bidratt til å fronte noen av deres kandidaturer?
Jeg kan ikke etter beste evne forstå at LO og Arbeiderpartiet ikke ser at de fremstår som særdeles udemokratiske og et lukket nettverk for noen få, mens de tar betalt av de mange?
Christine I. Rise titulerer seg selv som “LOs faglige kandidat for Sandefjord Arbeiderparti”. Det må bety at Christine I. Rise og store deler av LOs organisasjon og deres ansatte jobber og støtter Arbeiderpartiet, både økonomisk og kompetansemessig gjennom hele året, hvert år. LO, eller LO’s forbund gir millioner i partistøtte, både faste årlige tilskudd, men betydelige summer de årene det er valg. I år har feks Fagforbundet og fellesforbundet støttet med nesten 10 millioner kroner. (kilde: partifinansiering.no)
LO mener de må støtte Arbeiderpartiet for å veie opp for Høyre's “rike onkler” men Arbeiderpartiet mottar i snitt, over 7 millioner kr mer en feks Høyre, hvert eneste år. Arbeiderpartiet har mottatt nesten 200 millioner kroner bare fra LOs forbund de siste 10 årene. (kilde: ssb.no) Samtidig som Arbeiderpartiet har hundre om ikke tusenvis av lønnede LO ansatte som jobber for å styrke Arbeiderpartiets politiske posisjon. Og alt dette finansierer LO med penger betalt av sine medlemmer, hvor under halvparten faktisk er enige og stemmer Arbeiderpartiet. - Tenker alle at det er helt greit?
Det kan være at “massiv” var en litt overdrevet beskrivelse av oppmøtet til AP og LO på torvet, men selv Sandefjord Blad brukte benevnelser som “den største og mest i øyenfalne standen” og “de framsto mektige”, så helt feil var ikke min beskrivelse.
Når Christine I. Rise så avslutter leserbrevet sitt ved å heve seg selv som redningen av Color line's ansatte, tilbake når det var en risiko for utflagging, og i samme setning klarer å påpeke at hun ikke hadde sett u.t der, så faller den noe snodige bemerkelsen på sin egen urimelighet. Det er ikke et politisk anliggende å blande seg inn i hvordan en bedrift velger å organisere seg. Det er fagorganisasjonenes ansvar og plikt å ivareta de ansatte i denne type konflikter. Jeg regner med det var derfor Christine I. Rise var der?
Om det var som politiker, så var det det med rolleforståelse da..
Comments