Flyktninger og familiegjenforente som bosettes, tas i mot med åpne armer, det tilrettelegges for at de skal lære seg språket, og de får tilbud om utdanning som legger grunnlaget for en jobb. På tross av dette, så har Norge bare ca. 50% suksess når det kommer til å få flyktinger inkludert og ut i jobb eller utdanning.
Statistikk viser at dette i større grad omhandler flyktninger og de som er bosatt på grunnlag av familiegjenforening, og kommer fra land der Islam er utbredt. Over 40% av muslimer forteller at de opplever seg ekskludert fra samfunnet, og diskriminert i en rekke situasjoner. Over 30% av de i jobb forteller at de velger å skjule sin religion på arbeidsplassen.
Samtidig kan vi med gjevne mellomrom lese rundt om i landets aviser at religion skaper konflikter på arbeidsplasser. Spør man eksperter på området, så er svaret alltid at dette er sammensatt. Samtidig er det interessant at dette ikke er et rapportert problem fra folk med en annen religiøs tilknytning.
Er det egentlig så sammensatt, eller bunner det ned til at islam ikke er forenelig med et vestlig samfunn der likestilling og ytringsfrihet står sterkt?
Regjeringen kom i 2019 med en handlingsplan “mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion” som ble fulgt opp av en egen “mot diskriminering av og hat mot muslimer”, der målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og personer som antas å være muslimer.
Det interessante her er at daværende regjering med Abid Raja i kulturminister stolen mener at muslimer, av en eller annen grunn trenger et ekstra vern i samfunnet og i verden generelt. Dette til tross for at vi har nedfelt i grunnlovens §98 at: «Alle er like for loven. Intet menneske må ut settes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.». 5 år etter har Abid Raja endret holdning fra, at “muslimer trenger et ekstra vern”, til at “Islam er en trussel mot vestlige verdier”.
Norge og regjeringen legger altså til grunn FN’s menneskerettigheter i sine handlingsplaner, og anser disse som de universelle menneskerettighetene, gjeldene for alle. Norge tar mao ikke innover seg at over 50 islamske land - helt åpent for resten av verden - i 1990 ble enige om sin egen versjon av menneskerettighetene. Deres forente rettigheter gjelder bare så lenge de ikke kommer i konflikt med Shariah.
I over 30 år har vi aldri hatt en debatt der vi har etablert en enhetlig forståelse av menneskerettighetene. Det er bare tatt for gitt at det er noe alle forholder seg til. Da blir det utfordrende at vi som nasjon etablerer egne handlingsplaner for å beskytte en religion som hever seg over de samme rettighetene. Dette er selvfølgelig verken muslimer eller Islam sin skyld, det er utelukkende et demokratisk problem for Norge - at det helt åpenbart ikke er ønskelig fra statelig side at vi skal være kritisk til Islam på lik linje som vi er med alle andre religioner - en kritikk som må kunne sies å ha liberalisert kristendommen dit den er kommet i dag på områder som aksept og inkludering.
Når vi da har så forskjellig syn på noe så grunnleggende som menneskerettigheter, har vi da et felles grunnlag for å kunne forstå, akseptere og respektere hverandre? Hva tilsier at vi ikke skal ha samme forventing til at Islam tilpasser seg et moderne samfunn på lik linje som vi har til kristendommen?
De aller fleste mennesker er avhengige av å ha tilhørighet til en flokk.
Skal vi lykkes med å inkludere alle som bosetter (bosettes) seg i Norge, så må alle få tilhørighet til en og samme enhet. (les. flokk). Dette har vi feilet på, og vi er nå kommet i en situasjon der vi er en nasjon, men vi har flere “flokker”, hvor minst en ikke respekterer at Norges lover og FNs menneskerettigheter må være førende, men forholder seg i første rekke til lover som er definert ut fra sin religion.
Mange har forsøkt gjennom en årrekke å få belyst; at dette over tid vil skape store utfordringer. Når vi nå ser at vi har “svenske tilstander” også i Norge, så er det nok fristende å si “Hva var det vi sa…”
Så er det viktig å ikke svartmale helt. Alt er ikke sort/hvitt. Vi har en betydelig andel av de som er bosatt - også muslimer - som ikke bare er en ressurs, men som også inkludert seg godt i det norske samfunnet. Det kunne vært interessant å vite hva som ligger bak suksess historiene, om vi skal være i stand til å forstå hvorfor vi ikke lykkes med å få alle til å bli en del av et felleskap. En påstand kan være at de som har lykkes i større grad har vært villige til å tilpasse hvordan de tolker og praktiserer sin religion til det landet og samfunnet de er blitt en del av.
Utfordringene vil uansett ikke løse seg selv. Det vil ikke over tid gå over om vi bare “stikker hodet i sanden”. Som i så mange andre situasjoner i livet, så er vi nødt til å våge å ta debatten. Og første steget må være at vi enes om å kommunisere på norsk. Alle som kommer til Norge får tilgang til skole/kurs for å lære seg det norske språket. Når all empiri tilsier at nøkkelen for å kunne bli en del av “flokken” er evnen til å kommunisere og gjøre seg forstått, så er det ganske uforståelig hvorfor noen velger å ikke snakke norsk?
Hvor ligger så ansvaret?
Ansvaret ligger definitivt på norske styresmakter. På alle andre områder i samfunnet så velger man å gå inn å regulere når noe avviker fra ønsket mål. Da er det oppsiktsvekkende at, når det kommer til å integrere og inkludere mennesker med annen kultur og annen religion så er det plutselig den norske “flokken” som sitter med et ansvar for å tilpasse seg og være rause. Noe annet er “ekskluderende” og “stigmatiserende”?
Hva om de som bosettes “velger” å ekskludere seg selv. Hvem har ansvaret da?
Comments